A4- sa du?

Hvorfor skal det være nødvendig å måtte forsvare drømmen sin? At man velger å følge den?
Hvorfor skal jeg behøve å få spørsmålet "Hva skal du bli når du blir stor da"? Når jeg er stor.
Hvorfor får jeg stadig råd, når jeg ikke har bedt om noen?

Et A4- liv er ikke noe for meg. Og det virker som det er vanskelig for mange å forstå det. Å leve av kunsten betyr å satse. Å ha en ekstrajobb eller to betyr at man kanskje gir rom for å kunne skape enda mer kunst. Få tid og de nødvendige kronene til salt i maten når det er stor avstand mellom de store prosjektene.

Hvorfor skal folk analysere min suksess, stille spørsmål ved mitt liv og komme fram til en bedømmelse når jeg ikke ville ha gjort det samme med deres?